Taxi Teheran

Hva gjør man når man ikke lenger får lov til å gjøre det man elsker? I 2010 ble den iranske regissøren Jafar Pahani dømt til seks års fengsling, og mottok samtidig et forbud mot å lage film de neste tjue årene. I Taxi Teheran prøver han seg på en ny karriere: Taxisjåfør. Utstyrt med et dashbordkamera, en iPhone og en niese med et filmoppdrag fra skolen, kjører Pahani gjennom byen. Filmen følger ham og passasjerene han plukker opp og frakter rundt, fra bekjente til overtroiske gamle damer og DVD-selgere. Samtalene de har er både morsomme, tankevekkende og knusende relevante, ført sammen av en stødig regissør med mye på hjertet.

Taxi Teheran er en kjærlig og humoristisk lek med mediet, men også et bemerkelsesverdig og modig stykke politisk film, skapt under ekstreme restriksjoner. Hva som er dokumentar og hva som er fiksjon er uklart, men filmen er utvilsomt ekte i sitt engasjement for et friere, bedre Iran. At den er filmet med den typen kamerautstyr som forbrukere flest fikk tilgjengelig på 2010-tallet, gjør den også til et eksempel på en film som kanskje ikke kunne vært laget selv ti år tidligere.