Alpha

Med spillefilmdebuten Raw fra 2016 markerte Julia Ducournau seg umiddelbart som en av de mest interessante regissørene fra sin generasjon og blåste nytt liv i subsjangeren «New French Extremity», som har fått sin merkelapp fra de ekstreme og suggererende filmene som dukket opp i Frankrike sent på 90-tallet. Med Titane (2021) mottok hun den gjeve Gullpalmen fra jurypresident Spike Lee.

Ducournaus tredje spillefilm, Alpha, hadde sin verdenspremiere under Cannes i fjor, hvor den splittet kritikerne og bransjen. Enkelte omfavnet den som stor kunst, andre som totalt mislykket. En ting er sikkert, det er en film det er umulig å være likegyldig til. Den er kompromissløs og rå, uforløst og uperfekt. Den er gripende og vakker uten at man helt klarer å sette fingeren på hva det er. Den føles genuin og ekte. Den er fascinerende og suggererende på et vis bare Ducournau kan. Alpha er en film du vil føle på kroppen om du slipper den inn.

Månedens Vegavenn-film kommer til å splitte publikum her på Vega også, men vil garantert skape gode samtaler lenge etter at rulleteksten er over og lyset har kommet på i salen.

- Programsjef Truls Foss om hvorfor filmen er valgt som Månedens Vegavenn-film i januar.

Distributøren om filmen:

Frankrike på 1980-tallet. 13-åringen Alpha bor alene med moren sin. Etter å ha ruset seg på fest og vært nær bevisstløs, kommer hun hjem på morgenen med en røff tatovering på armen. Moren, som er lege, frykter det verste. En mystisk sykdom sprer seg i verden. Den smitter gjennom blod og de smittede forvandles gradvis til marmor.

Etter at ryktet om mulig smitte spres, fryses Alpha ut på skolen, mens hjemme kommer hun nærmere sin heroinavhengige onkel, Amin, som moren stadig redder fra overdoser.

Filmen hadde premiere i hovedkonkurransen på filmfestivalen i Cannes.