Stumfilmkonsert: Häxan (1922)

Gravplyndring, tortur, besatte nonner og en satanisk sabbat: Benjamin Christensens legendariske film sparer ikke på noe og bruker en rekke dramatiske vignetter for å utforske den vitenskapelige hypotesen om at heksene fra middelalderen led av den samme hysterien som psykiatripasienter ved århundreskiftet. Men filmen i seg selv er langt fra alvorlig – i stedet er det en heksesuppe av det skremmende, ekle og mørkt humoristiske.

En kulturhistorisk forelesning, det var det den danske regissøren Benjamin Christensen kalte filmen sin om middelalderske hekseprosesser. Med tegninger og en peker forklarer han hvordan kosmos ble forestilt. I en modell beveger planetene seg i glasskupler, groteske djevler smiler på tresnitt, og i et mekanisk helvete går syndere opp og ned i gryter.

Med Häxan kastet Christensen plottet over bord og fant en helt ny måte å bruke filmmediet på. Han våget å starte med en lang pedagogisk del, bruke nesten bare amatører i rollene, blande skrekkfilm-effekter med like skremmende realisme, og avslutte med en humanistisk appell. Da Häxan hadde premiere i 1922, hadde det svenske filminstituttet betalt for den dyreste skandinaviske stumfilmen i historien. Den ble kraftig redigert i mange land og forbudt i USA, men den var likevel en global suksess. Mer enn hundre år senere er Häxan fortsatt ulikt noe annet du har sett.

Om musikerne: