Elling (2001)

Når moren til Elling dør, må den 40 år gamle, mistilpassede nevrotikeren flytte til en institusjon. Her blir han kjent med Kjell-Bjarne, en enkel og dameglad kar som i tillegg blir eksplosivt sint ved den minste ulempe. Sammen skal de ulike mennene flytte inn i en trygdeleilighet på Majorstuen for å takle hverdagslivet, til tross for store og små utfordringer – og ikke minst deres vidt forskjellige personligheter. Det som følger er en hjertevarm og dypt menneskelig fortelling om et usannsynlig vennskap.

Særegent for filmen er en uttalt sympati for de vanskeligstilte karakterene. Dette kan man i stor grad takke pennen til Ingvar Ambjørnsen for, hvis bokserie inspirerte filmen. Karakteristisk for hans forfatterskap er evnen til å fremstille marginaliserte grupper i samfunnets ytterkanter med empati og nærhet. Hos Ambjørnsen var det ingen «oss» og «dem». Derfor er det ikke rart at Ambjørnsen traff bredt, både blant gruppene han skrev om, og hos alle som ellers kjenner seg igjen i de svært menneskelige karakterene.

Regissør Petter Næss og manusforfatter Axel Hellstenius bevarer denne sympatien og nærheten til karakterene, og adapterer originalmaterialet på en slående vakker måte til lerretet. Selv 25 år etter filmens utgivelse står Elling (2001) frem som et friskt pust i et medielandskap som ellers ofte portretterer karakterer som Elling og Kjell-Bjarne fra et utenfra-perspektiv. Det er dessuten sjeldent man ser Oslo så ekte og så varmt fremstilt.