Doggerland

Møt regissør Kim Ekberg etter visningen for en samtale om hans særegne prosess med å lage film. Håndlagede, små nisje-produksjoner som formes og støpes gjennom en prosess med alle både foran og bak kamera, og ikke minst sølvnitratets betydning for hans metode.

—

Alf nærmer seg 40 og bor fortsatt hos moren Monica i Norrköping. Hun vil at han skal finne seg en ordentlig jobb og flytte ut. Selv vil han heller perfeksjonere diabolo-nummeret sitt og drive gjennom byens kulturliv. Når han får muligheten til å turnere Europa med nummeret, oppdager både mor og sønn hvor vanskelig det er å gi slipp på hverandre.

Kim Ekberg begynte med Anita og John Holm, som er mor og sønn også i virkeligheten, og noen ruller med 16mm-film. Med et filmteam på fire personer, uten et fast manus og med ikke-profesjonelle skuespillere utviklet de scenene sammen på virkelige steder. Resultatet føles både levd og varsomt stilisert: et håpefullt portrett av et liv i drift og trangen til å skape kunst i en by der kulturlivet står under press.

Loose, playful and gently melancholic, Doggerland moves to its own rhythm, finding comic detours, everyday wonder and quiet rebellion in the streets of Norrköping.

Meet director Kim Ekberg after the screening for a conversation about his distinctive filmmaking process. His small-scale, handcrafted productions are shaped collectively by everyone in front of and behind the camera—and by the material qualities of 16mm analogue film.

—

Alf is nearing 40 and still lives with his mother, Monica, in Norrköping. She wants him to find a proper job and move out; he would rather perfect his diabolo routine and wander through the city’s cultural life. When an opportunity arrives to tour Europe with his act, both mother and son discover how difficult it is to let go.

Kim Ekberg began with Anita and John Holm, mother and son in real life, and a few leftover rolls of 16mm film. Working with a four-person crew, no fixed script and non-professional performers, they invented scenes together in real locations.

The limits of 16mm made room for first takes, chance and changing light, while the story found its final rhythm through montage. The result feels at once lived-in and delicately stylised: a hopeful portrait of drifting and art-making in a city where cultural life is under pressure.