Blodveien

I juli 1942 la et skip til kai ved Rognan med jugoslaviske krigsfanger om bord. Ett år senere ble en av dem, Miloš Banjac, skutt og drept ved veien. Broren Marjan malte et kors på fjellet med blodet hans. Innbyggerne i Rognan maler det fortsatt opp, slik at alle som kjører forbi blir minnet om det som skjedde.

Tusenvis av jugoslaviske fanger holdt av Nazi-Tyskland ble sendt til Norge under krigen for å bygge veier. Arbeidet var brutalt. I noen av de norske leirene var dødeligheten på nivå med de verste i Europa. Blodveien er en konsertfilm som beveger seg gjennom dette landskapet – fra lufta, med bil og til fots – og spør hva det betyr å passere gjennom et sted uten å vite hva som skjedde der.

Tre videokanaler følger veiene og ruinene etter leirene. En stillferdig tekstlig fortelling løper parallelt med arkivkart og fotografier, og kaller frem bruddstykker av liv som ikke fikk fortsette. Det elektroniske lydsporet bygger seg langsomt opp av materiale innspilt på stedet, med droner, støy og klangflater som bærer landskapets tyngde.

På scenen utvider cellist Tanja Orning klangverdenen med teksturer som smelter sammen med det innspilte lydsporet, uten forløsning.

Film og musikk 
Knut Olaf Sunde

Cello 
Tanja Orning

Et samarbeid mellom Vega Scene & Ultima Contemporary Music Festival

—

Essayistic concert film by Knut Olaf Sunde (world premiere)

Music for a landscape that carries its dead.

In July 1942, a ship docked at Rognan carrying Yugoslav war prisoners from Nazi Germany. A year later, one of them, Miloš Banjac, was shot and killed by the roadside. His brother Marjan painted a cross on the rock with his blood. The people of Rognan still repaint it today, so that everyone who passes is reminded of what happened there.

Thousands of Yugoslav prisoners were sent to Norway during the war to build roads. The work was brutal. In some of the camps, mortality rates rivalled the worst in occupied Europe. Blodveien is a concert film that moves through this landscape — by air, by car and on foot — asking what it means to travel through a place without knowing the history beneath it.

Across three screens, routes and the ruins of former camp sites emerge alongside archival maps and photographs. A textual narration recalls fragments of history, and of lives interrupted and erased. The electronic score grows slowly from sounds recorded on site, unfolding through drony textures that absorb the weight of the landscape itself.

On stage, Tanja Orning’s cello merges with the recorded sound, carrying the work forward without offering resolution.

Film and music 
Knut Olaf Sunde

Cello 
Tanja Orning

A collaboration by Vega Scene & Ultima Contemporary Music Festival