Heat (1995)

Hva kan sosiologien og filmvitenskapen fortelle oss om HEAT? Det diskuterer vi med to inviterte gjester etter visningen. Sveinung Sandberg er sosiolog og kriminolog ved Universitetet i Oslo, og forsker blant annet på marginalisering, vold og maskulinitet. I et pågående prosjekt undersøker han livshistoriene til innsatte i fengsler i Latin-Amerika. Lars Ole Kristiansen er redaktør i Montages og har en mastergrad i filmvitenskap fra Universitetet i Innlandet, der han også har undervist i en årrekke. Denne høsten er han temaredaktør for et nummer av Z Filmtidsskrift om erotisk film. Samtalen ledes av Helle Dyrendahl Staven, sosiolog og stipendiat ved OsloMet.

Om filmen:

Michael Manns Heat er ikke bare nok en veldreid politi-og-røver historie som handler om hvem som er god og hvem som er ond og hvem som blir fanget til slutt. En scene midtveis i filmen oppsummerer mye av hva den dreier seg om: Etter å ha forfulgt superskurken McCauley (Robert De Niro) i dagesvis, blinker superpurken Hanna (Al Pacino) med lysene på bilen sin for å få McCauley til å stoppe. McCauley venter i bilen mens Hanna kommer bort og sier: «What do you say I buy you a cup of coffee?» McCauley sier at det er en god idé, og de går til en diner og setter seg ned og prater. I denne scenen – kanskje filmens sterkeste – kommer det frem at de to beinharde proffene, den ene purk, den andre skurk, bakser med akkurat de samme problemene. 

De er begge ensomme og har store problemer med å få kjærlighetsforhold til å fungere. McCauley vil ikke binde seg til noe som han ikke kan spasere bort fra på 30 sekunder, og Hanna er i ferd med å blåse bort de siste restene av sitt tredje ekteskap fordi jobben har blitt en besettelse for ham. «You live among the remains of dead people», sier hans kone Justice. Det oppstår dermed en fortrolighet mellom McCauley og Hanna, fordi de begge driver med former for virksomhet som vanlige folk ikke kan forstå.

Michael Mann står selv for det usedvanlig velskrevne manuskriptet til Heat, og regien hans er imponerende stødig og treffsikker. Som høyhastighets-thriller går Heat de fleste samtidige Hollywood-produksjoner en høy gang, og samtidig er det ryddet rikelig rom for en psykologisk dybde som gjør det hele interessant også mellom de velkoreograferte action-sekvensene og tøffe replikkvekslingene. Heat er kompakt, osende av brutalitet, samtidig som den er en meget intelligent meditasjon over mannlige stereotyper, og en film som spør hvorfor «a man’s gotta do what a man’s gotta do».

(Omtale lånt av Cinemateket i Oslo)